Elevenes rett til tilfredsstillende utbytte

Det brukes ufattelig mye penger på spesialundervisning i norsk skole. Det kan være et tegn på at vi tar godt vare på de svakeste elevene, men det kan også være et tegn på at vi ikke kontrollerer hvordan vi bruker pengene.

Hvordan kan vi sikre at vi ikke bruker offentlige midler på å sikre at elevene får

Har vi hatt for stort fokus på ”tilfredsstillende utbytte” nå? Det er det som er målet, men  hvordan får vi elevene dit? - og "hvor i heiane" ligger det tro?

Når vi skal kjøre bil eller gå i terrenget med GPS, finner denne lett ut hvor vi er. Jo flere satellitter, jo mer nøyaktig. Vi kan selv legge inn nøyaktig beskrivelse av hvor vi skal (målet) og GPS-en vet hvilke mulige veier som fører til målet. Noen har registrert målet nøyaktig på forhånd!

En GPS i bil kjenner derfor fartsgrensene på de ulike veiene og kan si noe om hvilken vei som er kortest eller raskest til målflagget som vi har satt i GPS-en.

Elevens reise må starte der hun/han befinner seg. PPT tilsvarer GPS-en som forklarer hvor eleven er.
PPT beskriver med en del feilmargin hvor elevene befinner seg (sosialt, fysisk, psykisk, faglig…?)

For få ”satellitter”? Hvordan får PPT kjenneskap til elevens faglige ståsted, om ikke fra skolen? Da kan de ikke bli møtt med at lærerne ikke har som oppgave å lage en pedagogisk rapport til PPT. Lærerne har som oppgave å beskrive elevens kompetanse...!

Så skal PPT gi anvisninger på hvor eleven bør gå, ut fra elevens evne til å bevege seg i terrenget, for å nå det forjettede stedet ”tilfredsstillende utbytte”. PPT kjenner ofte ikke ”terrenget”, ei heller hvor skolen har lagt veier og stier. Ingen har registrert det på forhånd!

Hvordan skal da PPT kunne si hvilken vei eleven bør ta for å nå målet ”tilfredsstillende utbytte”. Ofte har ingen heller beskrevet hvor målflagget står! Hvordan kan PPT finne ut hva som er realistisk utbytte for denne individuelle eleven? Tør ingen på skolen si hvor langt de regner med at eleven vil kunne komme? Tør de ikke vise at de har forventninger, sette press, gi motivasjon?  Er de redd eleven skal gi opp? Hvilke metoder er det da vi bruker? Kortsiktige mål først og så øke på?

GPS-ene trenger at noen har programmert inn kart og data for å føre bilen til målet. Det må være programmert inn hvilke veier som er enveiskjørte eller blindveier. Møter man midlertidig stengte veier, må man også rekalkulere underveis.

På samme måten trenger PPT at noen gir dem de dataene de trenger for å legge opp reisen fram mot målet for eleven. Og det må være rom for fleksibilitet og justering  underveis.

Det som er vanskelig er at ”tilfredsstillende utbytte” kan være svært forskjellig fra elev til elev. De skal altså til helt ulike steder og kan ofte ikke sendes ut sammen!

Målet er forskjellig og hvilken vei eleven bør velge er individuell, alt etter hver elevs muligheter (rammefaktorer).

Det er helt nødvendig at det som gjøres rundt elever med spesielle behov gjøres i samarbeid og samspill mellom ulike instanser som arbeider felles i en vekselvirkning mot målet for hver elev. Og alle lærerne som har eleven må i de fleste tilfeller involveres. Elevens problemer eksisterer ikke bare i spesialudervisningstimene og kan ofte ikke bare bearbeides der. Det trengs også ofte tilpasninger i den ordinære opplæringen.

Jeg vil oppfordre alle til å ikke skrive lange avhandlinger om ting som ikke er relevante. Det vesentlig forsvinner ofte i ord, eller det finnes ikke der i det hele tatt. Vær heller kort, klar og tydelig i dokumentene, skriv med mening og til praktisk bruk for deg selv og alle andre som har et ansvar for eleven. Mål, tiltak, evaluering er det viktigste. Nådde eleven målet, var målet riktig, var strategien riktig? - og var det ikke riktig, så for all del ikke fortsett videre med det samme!